Mercedes-Benz 300 SLR: racerbilen som fikk tak og ble uvurderlig
Uhlenhaut Coupé forente måkevingedører med Grand Prix-teknikk.
Den ser ut som en elegant slektning av 300 SL, men under karosseriet finnes betydelig skarpere verktøy. Mercedes-Benz 300 SLR Uhlenhaut Coupé ble bygget i to eksemplarer i 1955 – og ett av dem ble solgt i 2022 for 135 millioner euro. Historien begynner imidlertid ikke med penger, men med en racingingeniør som ville videre.
Av Henrik SjöbergReporter · Spesielle biler og klassiske bilerOversatt fra svensk med hjelp av KI.
En racerbil, ikke en forfinet 300 SL
Mercedes-Benz 300 SLR Uhlenhaut Coupé fra 1955 er en racingprototyp med lukket karosseri, bygget av Mercedes-Benz i to eksemplarer. Kallenavnet kommer fra Rudolf Uhlenhaut, ingeniøren som ledet merkets utvikling av racerbiler. Noen ordinær modell for salgshallen ble den aldri. Derimot fikk den et etterliv som en av bilhistoriens mest omtalte tjenestebiler.
Måkevingedørene gjør det fristende å kalle den en ekstra sterk 300 SL. Men slektskapet ligger først og fremst i utseendet og enkelte konstruksjonsprinsipper. Under skallet hører 300 SLR, med internbetegnelsen W 196 S, sammen med Mercedes’ suksessrike Formel 1-bil W 196 R. Det er altså racingteknikk i dress, ikke en landeveisbil med trimmet motor.
Den åpne 300 SLR vant blant annet Mille Miglia i 1955 med Stirling Moss og kartleseren Denis Jenkinson. Coupéen ble utviklet som en lukket variant for sportsvognløp, der et karosseri med mindre luftmotstand kunne være en fordel på raske baner. Grunntanken var praktisk: samme racingmaskin, men bedre forutsetninger når farten steg og strekningene ble lange.
Måkevinger av nødvendighet
Karosseriet ble bygget i lettmetall over en ramme av tynne stålrør. Rammens høye sider ga stivhet, men etterlot lite plass til vanlige dører. Løsningen ble åpninger opp i taket. Måkevingene var med andre ord ikke bare en måte å gjøre entré på ved hotellet; konstruksjonen under dem styrte formen.
Det lange panseret, de tildekkede frontlyktene og det avrundede hekkpartiet gir bilen et forbløffende helhetlig uttrykk. Samtidig avslører eksosutløpene på siden at komfortavdelingen ikke hadde siste ord. De to eksemplarene skilles gjerne fra hverandre ved henholdsvis rødt og blått interiør. Begge er fabrikkbygde originalprototyper, ikke senere ombygginger av vanlige 300 SL.
Kupeen har plass til to, men er formet rundt racerbilens behov. Høye terskler krever omtanke når man skal inn, og føreren sitter bak et stort ratt med instrumentene tett samlet foran seg. At bilen fikk tak, innebar ikke at den ble forvandlet til en lun langtursbil. Her handler elegansen snarere om hvor mye teknikk som har fått plass under en vakker overflate.
Motoren er en rekkeåtter med direkte bensininnsprøytning og desmodromisk ventilstyring: ventilene lukkes mekanisk i stedet for at man utelukkende stoler på ventilfjærer. Det var avansert teknikk for høye turtall. Motoren ligger kraftig på skrå for å holde panseret lavt. Også bremsene viser opphavet; store trommelbremser ble brukt, plassert inn mot bilens sentrum for å redusere den uavfjærede massen.
Karrieren som aldri begynte
Coupéen ble til i en sesong som ble både triumfartet og katastrofal for Mercedes. Under Le Mans i 1955 var en åpen 300 SLR involvert i ulykken der føreren Pierre Levegh og over 80 tilskuere omkom. Mercedes trakk de gjenværende bilene fra løpet og avsluttet fabrikkens løpssatsing ved årets slutt.
Uhlenhaut Coupé fikk derfor aldri den løpskarrieren den var utviklet for. I stedet ble en av bilene brukt av Uhlenhaut til reiser på offentlig vei. Det er derfra bildet av den ekstreme tjenestebilen kommer. Men historier om hans påståtte rekordturer bør behandles med varsomhet; bilens faktiske konstruksjon er spektakulær nok uten stoppeklokkemyter.
Vi har ikke prøvekjørt bilen. Den tiltenkte bruken sier likevel mye: høy fart under lange løpsøkter, ikke stille småprat mellom trafikklysene. Mercedes oppgir en toppfart på omkring 290 km/h. For en bil fra 1955 er det en opplysning som fortsatt får øyenbrynene til å heve seg.
To bygget, én solgt
Den 5. mai 2022 ble eksemplaret med rødt interiør solgt på en lukket auksjon på Mercedes-Benz Museum i Stuttgart, gjennomført sammen med RM Sotheby’s. Prisen ble 135 millioner euro. Det var et dokumentert auksjonsresultat for akkurat den bilen, ikke en generell prisliste for modellen.
Mercedes beholdt det andre eksemplaret i samlingen sin. For en interessert leser er museumssammenhengen derfor betydelig mer realistisk enn en salgsannonse. Kombinasjonen av to bygde biler, fabrikkbevart historie og forbindelsen til Uhlenhaut forklarer særstillingen. Her finnes både et teknisk veiskille og en avbrutt racingdrøm – med dører som fortsatt vet hvordan man gjør entré.
Kilder
- Mercedes-Benz Museum, Mercedes-Benz 300 SLR “Uhlenhaut Coupé”
- RM Sotheby’s, 1955 Mercedes-Benz 300 SLR Uhlenhaut Coupé (2022)
- Karl Ludvigsen, Mercedes-Benz Quicksilver Century (1995)
Still spørsmål om «Mercedes-Benz 300 SLR: racerbilen som fikk tak og ble uvurderlig». Svarene bygger på magasinets egne artikler.
