Aston Martin Lagonda – fremtiden kledd i skinn
William Towns’ kileformede luksusbil gjorde instrumentpanelet til hovednummeret.
Da Aston Martin viste den nye Lagonda i 1976, så den ut til å ha ankommet fra et annet tiår. Bak den lave nesen ble britisk karosserihåndverk forent med digital dristighet – en kombinasjon som fortsatt gjør modellen til en av bilverdenens mest særpregede luksusbiler.
Av Cecilia WahlReporter · Luksusbiler og bildesignOversatt fra svensk med hjelp av KI.
En luksusbil som nektet å gli inn
Aston Martin Lagonda Series 2, presentert i 1976, var ingen forsiktig videreføring av merkets sportsbiler. Det var en firedørs luksusbil med en nesten demonstrativt lav nese, lange, plane flater og en kupé som lovet en elektronisk fremtid. Designeren William Towns skapte en bil der linjalen syntes å ha fått siste ord. Nettopp møtet mellom denne strenge geometrien og Aston Martins tradisjonelle håndverk er modellens store tiltrekningskraft.
Navnet hadde en betydelig eldre historie. Aston Martin hadde kjøpt Lagonda i 1947, og betegnelsen bar med seg minnet om store, påkostede britiske biler. Allerede i 1974 var en firedørs Lagonda basert på Aston Martins V8-modell blitt presentert. Den ble bygget i en svært liten serie og må ikke forveksles med den kileformede etterfølgeren.
Den nye bilen kom etter en økonomisk vanskelig periode for Aston Martin. Her lå det derfor mer bak enn et ønske om å komplettere modellprogrammet: Lagonda skulle vise at det lille selskapet fortsatt kunne overraske. Kunden ble tilbudt et alternativ til Rolls-Royce og Bentley, men uten deres mer høytidelige formspråk. Dette var britisk eksklusivitet for den som heller ville vekke spørsmål enn nikk.
Linjalens karosseri, salmakerens kupé
Towns tegnet en sammenhengende kile snarere enn en tradisjonell sedan med tydelig atskilte volumer. Den smale grillen satt langt nede, frontlyktene var skjult i vippelykter, og panseret strakte seg som en stor, nesten ubrutt flate foran frontruten. De kantete hjulbuene forsterket inntrykket av et karosseri skåret ut av én enkelt blokk.
Formatet var storslått, men den lave høyden gjorde bilen visuelt annerledes enn andre representasjonsbiler. Lagonda så mindre ut som en rullende stue og mer som en gjenstand fra en arkitekts tegnebord. Forholdet mellom den lange nesen, de rette sidene og det relativt lave taket er fortsatt viktigere for uttrykket enn noen enkelt dekorlist.
Innvendig møtte mykt skinn og treverk den elektroniske instrumenteringen. Kontrasten var bevisst dramatisk: Materialer med røtter i eldre britisk karosseribyggerkultur omga displayer og berøringsfølsomme betjeningselementer. I stedet for velkjente, runde instrumenter fikk føreren lysende tall. Instrumentpanelet ble ikke bare en arbeidsplass, men også bilens fremste samtaleemne.
Bilene ble bygget i Newport Pagnell med omfattende håndarbeid. For en kjøper i denne prisklassen var den individuelle farge- og materialkombinasjonen en del av bestillingen, ikke en uvesentlig detalj. På dagens samlerbiler betyr derfor dokumentasjon av opprinnelig utførelse mye: En smakfullt omtrukket kupé er ikke automatisk en originaltro kupé.
Elektronikk foran en velkjent V8
Under det radikale skallet arbeidet en betydelig mer tradisjonell konstruksjon: Aston Martins store V8, med bakhjulsdrift og tretrinns automatkasse. Lagonda var ment for raske langturer med flere personer, ikke som en firedørs racerbil. Det lange karosseriet og det påkostede interiøret gjorde komfort og ankomst til like viktige deler av opplevelsen som fart.
Elektronikken var derimot et virkelig utviklingssprang, og et vanskelig sådant. Den tidlige instrumenteringen og betjeningselementene krevde omfattende utviklingsarbeid, noe som bidro til at veien fra premiere til kundeleveranser ble lang. En moderne samler må derfor forstå hvilken instrumentversjon bilen faktisk har, ikke bare hvilket år den ble registrert.
Modellen ble endret under produksjonen. Series 3 fikk bensininnsprøytning, mens Series 4, presentert i 1987, ga Towns’ grunnform mykere overganger og faste frontlykter i stedet for vippelyktene. Også instrumenteringen ble videreutviklet. Redaksjonen har ikke prøvekjørt bilen; dens tiltenkte rolle er derimot tydelig: en personlig langtursbil som gjorde teknikken til en del av luksusen.
Eksklusivitet med en verkstedregning
Produksjonen av den kileformede Lagonda ble avsluttet i 1990. Totalt ble det bygget omkring 645 eksemplarer, noe som gjør den sjelden også sammenlignet med mange andre håndbygde luksusbiler. Som ny var den blant markedets aller dyreste sedaner. Prisen dekket håndverket og det lave produksjonsvolumet, men også muligheten til å velge noe radikalt annerledes.
I dag bør et kjøp begynne med historikken. Fungerende instrumenter, velbevart skinn, et friskt chassis og dokumenterte spesialistarbeider er viktigere enn en fristende prislapp. Kontroller særlig om elektronikken er reparert, bygget om eller erstattet; løsningene kan påvirke både brukbarhet og originalitet. Verdivurderingen må knyttes til det enkelte eksemplaret. Lagondas eksklusivitet består, men det gjør også ansvaret for å forvalte dens uvanlige konstruksjon.
Kilder
- Aston Martin, Lagonda
- David Dowsey, Aston Martin: Power, Beauty and Soul (2007)
- Andrew Whyte, Aston Martin and Lagonda (1984)
Still spørsmål om «Aston Martin Lagonda – fremtiden kledd i skinn». Svarene bygger på magasinets egne artikler.
