Volvo 262C Bertone – folkehjemmets bil i italiensk smoking
Svensk grunnkonstruksjon, italiensk håndverk og et tak som vekket spørsmål.
Volvo 262C var luksusbilen ingen egentlig ventet seg: en kantete Göteborg-konstruksjon med lavt tak, skinnkupé og sluttmontering hos Bertone. Bak den merkelige silhuetten lå en tydelig ambisjon – å få amerikanske luksusbilkjøpere til å se Volvo med nye øyne.
Av Henrik SjöbergReporter · Spesielle biler og klassiske bilerOversatt fra svensk med hjelp av KI.
En Volvo med andre planer
Volvo 262C Bertone av årsmodell 1978 er et godt utgangspunkt for å forstå modellen: sølvmetallic, svart vinyltak og en kupé der skinnet har fått betydelig større spillerom enn i familiens vanlige Volvo. Dette er en serieprodusert klassiker, ikke en spesialbygd utstillingsbil. Modellen ble presentert på Genève-utstillingen i 1977 og produsert frem til 1981, med Volvo som bilprodusent og italienske Bertone som partner for karosseriarbeid og sluttmontering.
Grunnideen var å løfte Volvo oppover i hierarkiet. Merket nøt stor tillit som produsent av trygge, ordentlige biler, men manglet en eksklusiv coupé for kunder som ville vise litt mer enn sin sans for solide dørhåndtak. USA var et sentralt målmarked, der personlige luksuscoupeer allerede var et etablert begrep.
Volvo-sjefen Pehr G. Gyllenhammar drev satsingen fremover. Formen forbindes med Volvos designsjef Jan Wilsgaard, mens en tidlig prototype ble bygd hos den italienske karosserispesialisten Sergio Coggiola. Bertones navn på den ferdige bilen betyr altså ikke at hele ideen ble tegnet der. Arbeidsfordelingen er viktig: svensk form og grunnkonstruksjon, italiensk småserieproduksjon.
Taket gjorde hele forskjellen
Slektskapet med Volvo 260 er umiddelbart synlig i fronten, panseret og store deler av karosseriet. Men frontruten fikk kraftigere helning, og taket ble senket rundt seks centimeter. Sammen med brede bakre takstolper ga det bilen en helt annen profil. Under den lave hatten var fortsatt mye av den store Volvoens proporsjoner bevart.
Resultatet ble neppe diskret. Der mange italienske coupeer forsøkte å se lette og smidige ut, så 262C snarere ut til å ha reservert det beste bordet og hadde tenkt å beholde det. Nettopp spenningen mellom det høye grunnkarosseriet og det lave taket er bilens kjennetegn. Man trenger ikke synes at den er vakker for å huske den.
De tidlige bilene hadde sølvfarget karosseri og svart vinyltak. Senere ble fargeutvalget utvidet, og utførelsen ble endret under produksjonen. Derfor bør en samlerbil vurderes opp mot riktig årsmodell, ikke mot en generell forestilling om hvordan alle 262C så ut.
Innvendig ble forskjellen fra standardbilene påtakelig. Skinn ble brukt ikke bare på setene, men også i rikt monn på kupeens trukne flater, sammen med treinnslag. Samtidig avslørte dashbordet umiddelbart slektskapet med hverdags-Volvoen. Her møttes verktøykasse og smykkeskrin, uten at noen av dem egentlig ba om unnskyldning.
Bygd for reisen, ikke rundetiden
Under panseret satt PRV-sekseren, utviklet i fellesskap av Peugeot, Renault og Volvo. Motoren hadde aluminiumskonstruksjon og ble også brukt i Volvos vanlige 260-serie. Coupeens eksklusivitet lå altså først og fremst i karosseri, interiør og produksjonsmåte, ikke i noen særskilt konkurransemotor.
Bakhjulsdriften og den grunnleggende chassiskonstruksjonen fulgte også familiebilene. Den stive bakakselen var beholdt, i likhet med skivebremser på alle hjul. Automatgirkasse passet bilens tiltenkte rolle godt, men manuell girkasse med overgir forekom også. Slagvolum og spesifikasjoner endret seg gjennom modellens levetid og varierte mellom markedene; amerikanske og europeiske opplysninger skal derfor ikke blandes sammen.
262C var tiltenkt komfortable langturer og representativ hverdagskjøring, snarere enn å jage sportsbiler gjennom neste sving. Den lavere taklinjen innebar dessuten et praktisk kompromiss sammenlignet med sedanen. Det er en coupé som selger på sin særegne atmosfære, ikke på maksimalt kupévolum. Vi gjør ikke krav på å formidle egne kjøreinntrykk her.
Samlerbil med dobbelt statsborgerskap
Totalt ble det bygd 6 622 eksemplarer. Det gjør 262C uvanlig, men ikke så sjelden at hver bil automatisk er en museumsgjenstand. For en kjøper betyr dokumentert tilstand, originaldetaljer og utførte arbeider mer enn et blankpolert Bertone-emblem.
Mye av mekanikken deles med andre Volvo-modeller, mens coupéspesifikke karosserideler, glass og interiørdetaljer kan være betydelig vanskeligere å erstatte. Kontroller rust, tilpasningen rundt rutene og karosseriplatene under vinyltaket. Undersøk også skinnets tilstand og hvordan eventuell omtrekking er utført. En pen, men feilaktig kupé kan være dyr å tilbakeføre.
Servicehistorikken for PRV-motoren fortjener særlig oppmerksomhet, i likhet med kjølesystemets tilstand. Ved restaurering er fotografier, kvitteringer og dokumentasjon av karosseriarbeidet verdifulle. En generell pris blir lett misvisende når tilstand og originalitet varierer så mye mellom eksemplarene.
262Cs tiltrekningskraft er fortsatt den samme: Den forsøkte ikke å slutte å være Volvo, bare å bli en Volvo for en annen anledning. Det er derfor den merkelige smokingen fortsatt sitter så personlig.
Kilder
- Volvo Cars, Volvo 262C
- Volvo Cars, Volvo 262C – the unexpected coupé turns 40 (2017)
- Björn-Eric Lindh, Volvo: The Cars — From the 20s to the 80s (1986)
Still spørsmål om «Volvo 262C Bertone – folkehjemmets bil i italiensk smoking». Svarene bygger på magasinets egne artikler.
