Volvo ÖV4 – den åpne begynnelsen på en svensk bilhistorie
1927: Gabrielssons og Larsons idé blir virkelighet i Göteborg
Den første serieproduserte Volvoen var åpen, høybygd og bygget rundt velprøvd teknikk. Med ÖV4 la Assar Gabrielsson og Gustaf Larson grunnlaget for noe betydelig større enn de selv kunne overskue. I dag forteller de bevarte bilene om håndverket bak industrien.
Av Lars EkströmSjefredaktør · Veteranbiler og bilhistorieOversatt fra svensk med hjelp av KI.
Den 14. april 1927 kjørte salgssjef Hilmer Johansson den første serieproduserte Volvoen ut av fabrikken på Hisingen i Göteborg. Bilen var en ÖV4, en åpen fireseters personbil med stående radiator, frittstående frontlykter og et sammenfoldet tak bak kupeen. Det var ingen teknisk revolusjon som rullet over fabrikkterskelen. Det bemerkelsesverdige var at ideen om en svenskbygd bil nå hadde blitt et produkt som kunne selges.
Volvo ÖV4 av årsmodell 1927 er utgangspunktet for denne fortellingen. Betegnelsen sto for åpen vogn med firesylindret motor. Navnet «Jakob» brukes ofte om modellen, men er opprinnelig knyttet til en av prototypene. Det er en liten forskjell som fortjener å komme med når bilen presenteres som den første Volvoen.
To menn og et nettverk av verksteder
Assar Gabrielsson kom fra SKF og hadde forretningsteften. Gustaf Larson var ingeniøren som kunne omsette ambisjonene i tegninger, materialvalg og produksjonsarbeid. På midten av 1920-tallet drev de frem prototypebiler og søkte en vei til serieproduksjon. Støtten fra SKF ble avgjørende, og produksjonen ble etablert i Lundby på Hisingen.
Tanken var ikke at hver del måtte oppfinnes eller produseres innenfor samme fabrikkport. Volvo ble bygget opp rundt et nettverk av leverandører og verksteder. Motorene kom fra Pentaverken i Skövde, mens komponenter og håndverksarbeid fra flere hold møttes ved monteringen i Göteborg. Bak grunnleggernes velkjente navn fantes det mennesker som tilpasset lagre, rettet plater og kontrollerte at delene virkelig fungerte sammen.
Det svenske markedet hadde allerede rikelig med importerte biler. En ny produsent måtte derfor tilby mer enn nasjonal stolthet: Bilen skulle tåle datidens veier og kunne vedlikeholdes. ÖV4 ble begynnelsen, men det åpne karosseriet begrenset bruksmulighetene en stor del av året. Allerede i 1927 kom den lukkede PV4 til.
Velprøvd teknikk under høye skjermer
ÖV4 ble bygget på en separat ramme. Karosseriet kombinerte et trerammeverk med metallplater, en arbeidsmåte der snekkerarbeid og platearbeid var like selvsagte som mekanisk montering. Formgivningen forbindes med kunstneren Helmer MasOlle, som også var involvert i de tidlige prøvebilene.
Utseendet hører tydelig hjemme på 1920-tallet: smalt karosseri, høyt innsteg, stigbrett mellom skjermene og store hjul. Den oppreiste frontruten og kalesjen ga grunnleggende beskyttelse mot været, ikke den skjermingen en senere Volvo-eier ville ta for gitt. Den enkle kupeen forteller om en tid da bilturen krevde både klær etter været og forberedelser.
Under panseret satt en lavturtallende firesylindret sideventilmotor. Kraften gikk gjennom en manuell girkasse til bakhjulene. Stive aksler og bladfjærer var velkjente løsninger for verkstedene. Her var det ingen grunn til å gjøre konstruksjonen mer fremmed enn nødvendig for dem som skulle holde bilen rullende.
Bremsene virket på bakhjulene, en viktig påminnelse om bilens alder. ÖV4 skal ikke vurderes som en moderne bil i gammeldagse klær. Avstand, veivalg og planlegging av kjøringen må tilpasses konstruksjonen, særlig når den møter dagens trafikk.
En bil for en annen hverdag
Vi har ikke prøvekjørt ÖV4. Den tiltenkte bruken sier likevel mye om karakteren: Det var en personbil for landevei og by, ikke et konkurranseredskap. Motorens beskjedne effekt og understellets oppbygning hører til en bilverden der fremkommelighet og muligheten til å reparere veide tungt.
Introduksjonsprisen i Sverige var 4 800 kronor i 1927. Det gjorde den neppe til noe selvsagt innslag i husholdningen. Bileierskapet innebar dessuten løpende tilsyn, smøring og justeringer som dagens sjåfører vanligvis overlater til verkstedet. For den tidlige eieren var kontakten med bilens mekanikk betydelig mer direkte.
Bevart historie krever nøyaktighet
Produksjonen stoppet på 275 eksemplarer i årene 1927–1929. ÖV4 ble altså ingen volumsuksess, men den historiske betydningen er større enn produksjonstallet. Den viste at organisasjonen, leverandørene og monteringen kunne danne en fungerende bilprodusent.
Bevarte ÖV4 finnes i museumssamlinger, blant annet hos Volvo. Derimot bør man ikke oppgi et nøyaktig antall overlevende biler uten en oppdatert kartlegging. Et velpusset museumseksemplar skal heller ikke automatisk beskrives som en urørt original.
For hver enkelt bil må chassisnummer, eierhistorikk og restaureringsdokumentasjon gjennomgås. Trerammeverk, karosseriplater, instrumenter og mekaniske deler kan ha blitt reparert eller skiftet ut gjennom nesten et århundre. Nettopp der ligger en stor del av fascinasjonen: ÖV4 er både et industrihistorisk startskudd og en håndbygd gjenstand, der detaljene fortsatt bærer spor av verkstedene bak den første Volvoen.
Kilder
- Volvo Cars, Volvo ÖV4
- Volvo Group, Our history
- Björn-Eric Lindh, Volvo 1927–1977 (1977)
Still spørsmål om «Volvo ÖV4 – den åpne begynnelsen på en svensk bilhistorie». Svarene bygger på magasinets egne artikler.
