Amphicar 770 – bilen som tok sjøveien
To propeller, fire hjul og uvanlig viktige dørtetninger
Amphicar 770 skulle gjøre båtrampen til et vanlig veikryss. Den vesttyske amfibiebilen ble aldri noe masseprodukt, men kombinasjonen av britisk motor, flytende stålkarosseri og doble propeller gjør den til en av bilhistoriens mest sjarmerende egenrådige konstruksjoner.
Av Henrik SjöbergReporter · Spesielle biler og klassiske bilerOversatt fra svensk med hjelp av KI.
En bil med en ekstra utvei
Amphicar 770 fra perioden 1961–1968 er en åpen, fireseters amfibiebil, konstruert for både å kjøres på vei og ferdes i vann. Bak prosjektet sto den tyske konstruktøren Hans Trippel, som hadde arbeidet med amfibiekjøretøy lenge før denne sivile modellen. Produksjonen foregikk i Vest-Tyskland innenfor Quandtgruppen, med blant annet Deutsche Waggon- und Maschinenfabriken i Berlin involvert.
Modellen ble presentert i 1961 og var først og fremst rettet mot USA. Der fantes både kjøpekraft og rikelig med innsjøer, ramper og fritidsbåteiere som kanskje kunne la seg friste av en bil med propell. Dette var ingen militær terrengmaskin i søndagsdress, men en fritidsbil som skulle gjøre selve kjøreturen til en utflukt.
Modellnavnet var nærmest en liten bruksanvisning: 770 viste til omtrent sju knop i vann og 70 miles per hour på land. Dette var oppgitte topphastigheter, ikke et løfte om at hver sjøsetting skulle bli en fartsfest.
Omkring 3 878 eksemplarer ble bygget. Årstallene krever imidlertid en fotnote: 1961–1968 brukes ofte som modellens levetid, men nyproduksjon, lagersalg og registreringsår sammenfaller ikke alltid. For det enkelte samlerobjektet må derfor produksjonsopplysninger skilles fra førstegangsregistrering.
Flytende karosseri, britisk maskineri
Amphicar ser ved første øyekast ut som en uvanlig høy, liten kabriolet. Finnene, de runde frontlyktene og det enkle instrumentpanelet hører tydelig hjemme tidlig på 1960-tallet. Men under det vennlige ytre finnes et sveiset stålkarosseri som også fungerer som båtens skrog.
Den høye bakkeklaringen ga plass til det spesielle utstyret for ferdsel i vann. Under hekken sitter to propeller, mens motoren er plassert bak. Den firesylindrede motoren ble hentet fra Triumph Herald: et ganske hverdagslig britisk maskineri i en høyst uvanlig tysk anvendelse. En etablert personbilmotor innebar at konstruktørene ikke trengte å finne opp også den delen av eventyret.
Kraftoverføringen var derimot spesialisert. En egen transmisjon fra Hermes fordelte drivkraften til henholdsvis bakhjulene og propellene. Hjulene og propellene kunne brukes samtidig, noe som var viktig når bilen skulle klatre opp en rampe og igjen bli en vanlig trafikant.
Dørtetningene og den ekstra låsingen var langt mer enn detaljer for å holde regnet ute. De var en del av bilens grunnleggende funksjon som flytende farkost. Den hadde også en lensepumpe. På en vanlig kabriolet kan en sliten gummilist gi våte buksebein; her var de potensielle følgene betydelig større.
Rattet ble med ut på sjøen
Overgangen til vann krevde forberedelser, ikke bare en selvsikker høyresving ved badeplassen. Tetninger, låsing og lensepumpe måtte fungere, og en egnet nedkjøring samt muligheten for å komme seg opp igjen måtte vurderes. En strandkant er ikke automatisk en båtrampe, uansett hvor optimistisk føreren er.
Vel ute i vannet fortsatte føreren å bruke rattet. Forhjulene fungerte som ror, mens de to propellene sto for fremdriften. Det fantes altså ikke noe eget båtror. Konstruksjonen sparte en separat styreinnretning, men hjul er ikke like hensiktsmessige i vann som et ordentlig ror.
Amphicar var beregnet på fritidsbruk i skjermede farvann, ikke som erstatning for en sjøgående motorbåt. At bilen kunne svømme, gjorde den heller ikke uavhengig av last, vær og bølger. Det store poenget var i stedet muligheten til å fortsette der veien tok slutt, uten tilhenger eller bytte av kjøretøy.
Etter badet ventet vedlikehold. Smøring og kontroll av deler som hadde vært under vann, hørte med til bruken. Saltvann gjorde korrosjonsrisikoen særlig problematisk. Den som bare så for seg iskrem i den ene hånden og rattet i den andre, hadde gått glipp av en del av budskapet i instruksjonsboken.
Samlerbil med to slags tilstand
I dag er Amphicar en etablert spesialbil for samlere. Noen meningsfull verdivurdering kan derimot ikke gjøres utelukkende ut fra blank lakk og pene seter. Samlerverdien må anslås for det enkelte eksemplaret, med hensyn til dokumentasjon, originalitet, restaureringskvalitet og fungerende amfibieteknikk.
Skrogets underside, sveiser, dørtetninger, propellakslenes tetninger og transmisjonen er sentrale kontrollpunkter. En bil kan være kjørbar på vei uten å være trygg å sjøsette. Ved kjøp bør en påstand om at bilen er klar for vannet, derfor underbygges med en sakkyndig kontroll, ikke med selgerens feriebilder.
Det er også der Amphicars tiltrekningskraft ligger. Som vanlig bil finnes det enklere alternativer, og det samme gjelder som båt. Men få samlerkjøretøy gjør en helt hverdagslig båtrampe til reisens store høydepunkt.
Kilder
- International Amphicar Owners Club, International Amphicar Owners Club
- Lane Motor Museum, Amphicar – 1964
- Nick Georgano (red.), The Beaulieu Encyclopedia of the Automobile (2000)
Still spørsmål om «Amphicar 770 – bilen som tok sjøveien». Svarene bygger på magasinets egne artikler.
