Cord 812 – luksusbilen som gjemte lyset og brøt med reglene
Gordon Buehrigs dristige form møtte V8 og forhjulsdrift
Med lavt karosseri, skjulte frontlykter og en girkasse som lot føreren velge neste gir på forhånd, så Cord 812 ut til å komme fra en annen tid. Årsmodell 1937 ble sluttpunktet for et kort, men bemerkelsesverdig kapittel i amerikansk bilhistorie.
Av Lars EkströmSjefredaktør · Veteranbiler og bilhistorieOversatt fra svensk med hjelp av KI.
På bilutstillingen i New York i november 1935 møtte publikum en amerikansk luksusbil som manglet både den vanlige høye radiatorfronten og solide stigtrinn langs sidene. Frontlyktene var heller ikke synlige. Det var Cord 810, forgjengeren til 1937 års Cord 812. Formen vakte oppmerksomhet med en gang; å få den avanserte bilen til å fungere pålitelig i kundenes hender skulle vise seg å være vanskeligere.
Her står Cord 812 Beverly sedan, årsmodell 1937, i sentrum: en firedørs luksusbil med sugematet V8, bygget av Auburn Automobile Company i Indiana. Den samme modellfamilien omfattet også åpne karosserier og kompressormatede versjoner. Det dreier seg ikke om en bestemt bevart bil, og derfor finnes det ikke noe enkelt chassisnummer eller noen restaureringstilstand å gjøre rede for.
Buehrigs lave amerikanske luksusbil
Bak formgivningen sto Gordon Buehrig og medarbeiderne hans. Oppgaven var ikke bare å dekorere et chassis. De skapte et helhetlig karosseri der proporsjonene skilte bilen fra samtidige amerikanske luksusbiler: bredt panser, avrundede skjermer og en front med horisontale ribber som fortsatte rundt hjørnene.
Kallenavnet «coffin nose», kistenese, fanger opp panserets nesten møbellignende form. Der andre produsenter brukte en oppreist radiator som blikkfang, ga Cord bilen en lav, arkitektonisk front. De skjulte frontlyktene satt i forskjermene og ble vippet opp med håndsveiver fra kupeen. Det var altså ikke noen elektrisk oppvisningsmekanikk, men en håndfast løsning som krevde førerens medvirkning.
Forhjulsdriften var avgjørende for proporsjonene. Når kraften ikke måtte ledes gjennom en mellomaksel til bakhjulene, kunne gulv og karosseri plasseres lavere. Sammen med chassisets utforming gjorde dette de tradisjonelle stigtrinnene overflødige. Man trengte ikke lenger å trå opp på en mellomliggende plattform for å komme seg inn.
Cord hadde allerede brukt forhjulsdrift i modellen L-29. Med 810 og 812 fikk teknikken et betydelig mer moderne visuelt uttrykk. Det uvanlige var hvordan konstruksjon og formgivning trakk i samme retning.
V8 med to ulike temperamenter
Under panseret lå en sideventilert V8 fra Lycoming, som i likhet med Auburn var en del av E. L. Cords selskapsimperium. Motoren var kompakt sammenlignet med rekkeåtteren som fortsatt hørte hjemme i mange amerikanske prestisjebiler. Girkassen var plassert foran motoren og drev forhjulene.
Standardmotoren gjorde 812 til en påkostet landeveisbil snarere enn en rendyrket sportsbil. For 1937 ble det også tilbudt en sentrifugalkompressor som presset mer luft inn i motoren og ga høyere effekt. Den versjonen appellerte til kunder som ville forene den særegne formen med større fartsressurser.
De utvendige, metallkledde eksosrørene på sidene av panseret ble kompressorbilens tydeligste kjennetegn. Men rørene alene er ikke noe sikkert ekthetsbevis på en bil som kan ha blitt bygget om i løpet av nesten ni tiår. Ved kjøp må motorens utførelse og bilens dokumentasjon stemme overens. En vanlig 812 skal ikke automatisk beskrives som kompressormatet bare fordi den har disse iøynefallende detaljene.
Neste gir ble valgt på forhånd
Kupeen videreførte den samme tekniske ambisjonen med et rikt instrumentert dashbord og en liten girvelger ved rattet. Cord brukte en firetrinns, forvelgerstyrt manuell girkasse med elektrisk og vakuumassistert betjening.
Føreren valgte ønsket gir på forhånd. Selve girskiftet ble deretter gjennomført når clutchpedalen ble tråkket ned. Det var ikke en automatkasse: clutchen var fortsatt en del av arbeidet. Derimot slapp føreren å føre en lang gulvspak gjennom et vanlig girmønster.
Tanken passet luksusbilens oppgave: mindre håndarbeid og et ryddigere førermiljø. Utførelsen var avhengig av korrekt justering, og tidlige problemer med blant annet girsystemet skadet modellens anseelse. For dagens eiere er fungerende vakuumsystemer, elektriske kontakter og riktig innstilt mekanikk derfor like viktige som vakker lakk. Redaksjonen har ikke prøvekjørt bilen; dens særpreg ligger her i konstruksjonen og den tiltenkte bruken.
Et kort liv, en lang etterhistorie
Produksjonen opphørte i 1937 da Auburns bilproduksjon tok slutt. Cord 812 ble dermed ikke begynnelsen på en lang modellserie, men avslutningen på et dristig forsøk på å omdefinere den amerikanske luksusbilen.
I dag er originalitet og dokumentert restaurering sentralt for samlerverdien. Karosserivariant, kompressorutførelse, historikk og mekanisk tilstand kan gi store prisforskjeller; en allmenngyldig verdivurdering ville vært misvisende. En godt istandsatt girbetjening kan bety mer for brukbarheten enn ny krom.
Det er også der bilens tiltrekningskraft ligger. Cord 812 er ikke bare et uvanlig syn. Den viser hva som skjer når formgivere og konstruktører våger å tenke nytt samtidig – og verkstedet deretter må få fremtiden til å fungere.
Kilder
- Gordon M. Buehrig och William S. Jackson, Rolling Sculpture: A Designer and His Work (1975)
- Beverly Rae Kimes och Henry Austin Clark Jr., Standard Catalog of American Cars 1805–1942 (1996)
- Auburn Cord Duesenberg Automobile Museum, Auburn Cord Duesenberg Automobile Museum
Still spørsmål om «Cord 812 – luksusbilen som gjemte lyset og brøt med reglene». Svarene bygger på magasinets egne artikler.
