Mercedes-Benz 600 – limousinen for konger og diktatorer
W100 forente overdådig komfort med hydraulikk som fortsatt krever respekt.
Da Mercedes-Benz 600 ble presentert i 1963, var ambisjonen større enn å bygge en komfortabel representasjonsbil. Den skulle vise hva ingeniørkunst kunne utrette uten vanlige begrensninger. Resultatet ble en favoritt blant kongelige, popstjerner og diktatorer – og en av bilverdenens mest krevende klassikere.
Av Lars EkströmSjefredaktør · Veteranbiler og bilhistorieOversatt fra svensk med hjelp av KI.
På bilutstillingen i Frankfurt høsten 1963 sto en Mercedes som fikk selv merkets vanlige luksusbiler til å virke tilbakeholdne. Den het kort og godt 600. Bak betegnelsen skjulte det seg en ny representasjonsbil, utviklet for mennesker som ofte reiste i baksetet og sjelden trengte å spørre hva reisen kostet.
Mercedes-Benz 600, med internbetegnelsen W100, ble presentert i 1963 og produsert fra 1964 til 1981. Her handler det om modellserien, først og fremst den vanlige limousinen og den forlengede Pullman, ikke om ett enkelt bevart eksemplar. Karosseriene ble bygget av Mercedes-Benz selv. Det var ikke behov for noen uavhengig karosseribygger for å gjøre bilen til en rullende salong.
En Mercedes over alle andre
Utviklingen foregikk under personbilsjef Fritz Nallingers overoppsyn, med konstruktører som Rudolf Uhlenhaut og Karl Wilfert i sentrale roller. Oppgaven var ikke bare å konkurrere med Rolls-Royce. Mercedes ville forene representasjonsbilens verdighet med avanserte kjøreegenskaper og ytelser som gjorde størrelsen mindre tyngende.
Under panseret lå merkets nye M100, en stor V8 med mekanisk drivstoffinnsprøytning. Den måtte både drive bilen og forsyne de omfattende hjelpesystemene. Luftfjæring og skivebremser på alle hjul var en del av konstruksjonen; dette var ikke noe gammeldags paradekarosseri i moderne drakt.
Den vanlige limousinen var allerede drøyt fem og en halv meter lang. Pullman strakte seg til over seks meter og ble tilbudt med fire eller seks dører. Der var det plass til flere passasjerer og et tydeligere skille mellom sjåførens arbeidsplass og de reisendes kupé. Landauletutførelsen, med tak som kunne åpnes over den bakre delen, gjorde bilen særlig anvendelig ved offisielle opptredener.
Totalt ble det bygget bare 2 677 eksemplarer. Det lave antallet sier noe om både kundekretsen og arbeidet bak hver bil: Dette var produksjon der håndverk, tilpasninger og nøyaktig montering fikk ta tid.
Komfort med hydraulisk trykk
Det virkelig særegne skjulte seg under trepaneler, trekk og karosseriplater. Et sentralt høytrykkssystem betjente blant annet vindusheiser, setejusteringer og dørenes lukkehjelp. Avhengig av utstyr inngikk også funksjoner som skillerute og bagasjelokk. Arbeidstrykket lå rundt 150 bar.
Hydraulikken ga kraftfulle, myke bevegelser uten at hver funksjon trengte en egen elmotor. Men den var ikke det samme systemet som luftfjæringen, en sammenblanding som lett oppstår når alle bilens finesser ramses opp.
For datidens passasjerer var tanken at teknikken skulle forsvinne fra bevisstheten. Én betjening skulle være nok; mekanikken gjorde resten. For dagens eiere er forholdet ofte det motsatte. Slanger, tetninger, ventiler og riktig hydraulikkvæske blir sentrale spørsmål. En liten lekkasje kan kreve mye arbeid når delene sitter dypt inne i dører eller interiør.
Kupeen forente blankt treverk, omhyggelig polstrede seter og en nærmest arkitektonisk orden. Trekk og utstyr varierte med bestillingen. Å restaurere en 600 handler derfor ikke bare om pen lakk: riktige materialer, bevarte beslag og fungerende originalsystemer veier tungt.
Samme baksete, ulike verdener
Elvis Presley og John Lennon var blant de berømte eierne. Samtidig ble modellen brukt av autoritære ledere som Josip Broz Tito og Nicolae Ceaușescu. Pave Paulus VI fikk i 1965 en spesialbygd 600 Landaulet. Få bilmodeller har fylt så ulike offentlige roller.
Bilen ga passasjerene privatliv, plass og en umiddelbart gjenkjennelig status. Der ligger også forklaringen på dens politisk belastede ettermæle: Den var et effektivt maktsymbol, uansett hvem som satt bak gardinene.
Redaksjonen har ikke prøvekjørt bilen. Den tiltenkte bruken er derimot tydelig: lange reiser med sjåfør, offisielle transporter og representasjon. Den kortere limousinen kunne også passe eieren som ville kjøre selv. Pullman prioriterte i større grad livet bak skilleveggen.
Dyr da – krevende nå
Ved introduksjonen ble den vanlige limousinens tyske grunnpris oppgitt til 56 500 D-mark. Spesialønsker og lengre karosseri gjorde handelen enda større. Dette var en bil for den aller øverste delen av markedet, ikke bare neste steg etter en velutstyrt Mercedes.
Som et grovt redaksjonelt anslag, ikke en verifisert prisnotering, kan et velbevart standardeksemplar i dag ligge på rundt én til to millioner kronor. Pullman kan verdsettes til flere millioner. Tilstand, historikk, originalitet og dokumentert teknisk restaurering kan endre verdien kraftig; berømt proveniens må kunne dokumenteres.
For kjøperen er en kontroll hos en spesialist viktigere enn den blanke grillen. Rust, luftfjæring, hydraulikk og manglende interiørdetaljer kan gjøre et billig eksemplar dyrest av alle. En godt ivaretatt 600 bevarer derimot noe uvanlig: følelsen av en tid da en luksusbil også fikk være et kompromissløst verkstedprosjekt.
Kilder
- Mercedes-Benz Classic, Mercedes-Benz Public Archive – modellserie 600 (W 100)
- Mercedes-Benz Museum, Mercedes-Benz 600
- James Taylor, Mercedes-Benz 600: The Grand Mercedes (2016)
Still spørsmål om «Mercedes-Benz 600 – limousinen for konger og diktatorer». Svarene bygger på magasinets egne artikler.
