Tatra 87 – med V8 i hekken og verden foran seg
Tatra 87 fra 1947 på NTM i Praha. Foto: Hakjosef, CC BY-SA 4.0, via Wikimedia Commons.
Klassiske biler · Tatra

Tatra 87 – med V8 i hekken og verden foran seg

Ledwinkas strømlinjeformede langtursbil ble en tsjekkoslovakisk reisekamerat langt utenfor Europas landeveier.

Tre frontlykter, en ryggfinne og en luftkjølt V8 bak bakakselen. Tatra 87 forente dristig formgivning med en egen teknisk overbevisning. Men historien om den store langtursbilen handler også om vektfordeling, verkstedkunnskap og to reisende som gjorde bilen til et kulturikon.

Av Lars EkströmSjefredaktør · Veteranbiler og bilhistorie
16. november 2026 · 3 min lesing

Oversatt fra svensk med hjelp av KI.

I 1947 forlot Jiří Hanzelka og Miroslav Zikmund Tsjekkoslovakia i en sølvfarget Tatra 87. Foran dem lå en reise gjennom Afrika og Latin-Amerika som skulle vare til 1950. Bilen var både transportmiddel og representant for hjemlandets industri. Med tre frontlykter i nesen og en finne langs hekken trengte den knapt noe presentasjonsskilt.

Tatra 87, presentert i 1936 og produsert til 1950, var en stor tsjekkoslovakisk langtursbil med firedørs karosseri og luftkjølt V8 bak bakakselen. Konstruksjon og karosseri kom fra Tatra i Kopřivnice. Dette var ingen eksperimentbil for en utstillingshall, men en serieprodusert bil for kunder som ville kjøre langt og fort, med en teknisk løsning som skilte seg tydelig fra samtidens vanligste oppskrift.

Ledwinkas vei til langtursbilen

Bak bilen sto Hans Ledwinkas konstruksjonsarbeid, utviklet sammen med blant andre Erich Übelacker. Tatra hadde allerede prøvd ut det strømlinjeformede konseptet i den større Tatra 77. Med 87 ble ideen lettere, mer kompakt og bedre egnet for serieproduksjon.

Ledwinka betraktet ikke karosseri, motor og chassis som frittstående deler. Den bakmonterte motoren ga en kort vei for kreftene til drivhjulene og frigjorde fronten fra en stor radiator. Luftkjølingen gjorde også at bilen slapp vannkjølingens radiator, slanger og frostfare. Derimot krevdes nøye styrt kjøleluft og en fungerende vifte: luftkjølt betydde ikke at motoren kunne overlates til fartsvinden.

Sentralrørsrammen var en annen del av Tatras tekniske tradisjon. Et kraftig langsgående rør dannet chassisets ryggrad og ga et stivt fundament for hjuloppheng og drivverk. Sammen med uavhengig hjuloppheng la det til rette for komfortabel kjøring på veier som sjelden kunne måle seg med dagens jevne asfalt.

Formen som jobbet

Tatra 87 ser fortsatt ut som fremtiden sett gjennom et 1930-tallsvindu. Den buede taklinjen fortsetter bakover mot motorrommet, og finnen deler den lange hekken. Luftinntakene ved bakparten hører til konstruksjonen, ikke dekoren. De tre frontlyktene gir fronten dens særegne ansikt, mens den delte frontruten minner om datidens produksjonsmuligheter.

Tatra 87 sett bakfra. Foto: Hilarmont. Foto: Hilarmont, CC BY-SA 3.0 de, via Wikimedia Commons.
Tatra 87 sett bakfra. Foto: Hilarmont. Foto: Hilarmont, CC BY-SA 3.0 de, via Wikimedia Commons.

Strømlinjeformen hadde en konkret oppgave: å begrense luftmotstanden slik at en forholdsvis moderat motoreffekt kunne være nok til høy marsjfart. Finnen inngikk i ambisjonen om å gi retningsstabilitet, men den kunne ikke oppheve bilens grunnleggende vektfordeling.

Kupeen var beregnet på reiser snarere enn sportslig oppvisning. Her var det plass til reisefølge og bagasje, med motoren adskilt helt bakerst. Å plassere passasjerene foran drivverket ga bilen en egen romlig karakter. Samtidig stilte det avrundede karosseriet og de mange særpregede detaljene høye krav til dem som bygde den og senere skulle reparere den.

Komfort med særlige vilkår

V8-motoren bak ga god belastning på drivhjulene, men også mye masse langt fra bilens sentrum. I kombinasjon med bakakselens pendelaksler innebar det at kjøreegenskapene krevde respekt. Ved store fjæringsbevegelser endres hjulenes helning, og en brå manøver kan få andre følger enn i en mer fremtung bil.

Det er derfor misvisende å beskrive Tatra 87 utelukkende som enten genial eller farlig. Konstruksjonen forente langturskomfort og høy fartskapasitet med egenskaper føreren måtte forstå. Ryggfinnen var ingen forsikring mot overstyring. Dekkenes tilstand, riktig lufttrykk og et godt overhalt hjuloppheng er særlig viktig når bilen brukes i dag.

Hanzelkas og Zikmunds ferd viser en annen side av bruken. Under reisen ble Tatraen et arbeidsredskap for dokumentasjon og møter, men også en bil som trengte service og reparasjoner langt fra fabrikken. Bøkene, fotografiene og filmene deres gjorde den sølvfargede bilen godt kjent for et stort publikum hjemme i Tsjekkoslovakia.

Å bevare en egen idé

For dagens samlere er Tatra 87 en sjelden klassiker der dokumentasjon betyr mye. Utførelsen ble endret i løpet av produksjonstiden; et sent eksemplar skal ikke automatisk bedømmes ut fra et førkrigsfoto. Motor, instrumenter, belysning og karosseridetaljer må sammenlignes med bilens faktiske produksjonsår og historikk.

Tatra 87 på Tatras tekniske museum i Kopřivnice. Foto: Pudelek (Marcin Szala), CC BY-SA 3.0, via Wikimedia Commons.
Tatra 87 på Tatras tekniske museum i Kopřivnice. Foto: Pudelek (Marcin Szala), CC BY-SA 3.0, via Wikimedia Commons.

En restaurering krever dessuten kunnskap om både sentralrørschassiset og den luftkjølte motorens kjølesystem. Feil erstatningsdeler kan påvirke mer enn utseendet. Et enhetlig prisnivå er vanskelig å angi for et så lite marked: originalitet, tilstand og dokumentert arbeid veier tungt. Den varige verdien ligger også i selve opplevelsen av konstruksjonen – en bil der hvert blikk bakover avslører hvor annerledes fremtiden kunne ha blitt.

Kilder

  1. Ivan Margolius och John G. Henry, Tatra: The Legacy of Hans Ledwinka (2015)
  2. Technické muzeum Tatra, Tatra 87
  3. Jiří Hanzelka och Miroslav Zikmund, Afrika snů a skutečnosti (1952)
Spør Cars News

Still spørsmål om «Tatra 87 – med V8 i hekken og verden foran seg». Svarene bygger på magasinets egne artikler.

Mer fra arkivet